Paal Bjelke Andersen står bak Attåt forlag, som ble lansert denne uken . – I rekken av idealistiske og småforlag må vel Attåt være både det minste og det mest idealistiske?
– Vi utgir små, håndlagde poesibøker i små opplag og distribuerer dem gjennom alternative kanaler. Noen går til litterære miljøer i Norden, andre til Calgary, New York, St. Petersburg og Paris. Noen få eksemplarer legges ut for salg, for eksempel i nettbokhandelen Audiatur. Det er planlagt 16 utgivelser i år.
– Du har internasjonale ambisjoner?
– Kanskje er det riktigere å si at forlaget allerede befinner meg i en internasjonal, flerspråklig kontekst. Dette er ikke et forsøk på å skape en slags forskjellsløs «verdenspoesi». En av de første utgivelsene: Ara Shirinyans Direct Plot (36 sider, hundre eksemplarer), består av 128 synopsis av Hollywoodfilmer, og illustrerer blant annet hvordan engelsk som internasjonalt fellesspråk reproduserer vestlige klisjeer om verden. Å gi ut den som en av de første bøkene er et forsøk på å skyte begrepet «internasjonal» i foten allerede i begynnelsen
– «Bøkene fås ved henvendelse», heter det i pressemeldingen?
– I prinsippet opererer forlaget innenfor en slags gaveøkonomi, ja. Men jeg må jo selge litt for å finansiere litt av produksjonsutgiftene. Blir henvendelsene mange nok vurderer jeg en abonnementsordning
– Hvem er leserne dine?
–Distribusjonsmåten betyr at bøkene først og fremst når ut til folk som skriver selv, som redigerer, eller som kunne tenke seg å bidra. Men jeg har hele tiden i bakhodet den attenåringen jeg selv var når jeg satt i Sandefjord og prøvde å orientere meg i det som ble skrevet. Jeg henvender meg i like stor grad til den typen lesere.
–I katalogen er opplesninger og happenings nummerert på samme måte som bøkene. Hvorfor?
– Mye av det mest interessante poetiske arbeidet i dag manifesterer seg utenfor boken: i tidsskrifter, festivaler, gallerirom. Boken er bare en av diktets mulige fremtredelsesformer; en opplesning kan få frem andre, like betydningsfulle kvaliteter ved en tekst enn en bok.
– Er du i opposisjon?
– Det er umulig å være i opposisjon til de norske ordningene, som vel er noen av de beste i verden. Samtidig fungerer forlaget definitivt som et statement i forhold til hvordan innkjøpsordningen og det litterære kretsløpet regulerer hva det er mulig å utgi i Norge. De siste årene har det, særlig når det gjelder poesi, oppstått en alternativ infrastruktur, med småforlag, festivaler og tidsskrifter, som ikke er sentralisert og nasjonal. Kritikken er imidlertid fortsatt veldig nasjonalt orientert, og har en smalere referanseramme enn mye av det som utgis og fremføres.
– En vanlig innvending er at prosjekter som dette gjør litteraturen hermetisk; litterært utilgjengelig og kulturelt selvtilstrekkelig?
– Uten prosjekter som dette hadde ikke denne litteraturen blitt gitt ut i Norge, deler av den ville ikke blitt skrevet i det hele tatt. Og jeg tror neppe noen vil kalle Shirinyans bok hermetisk etter å ha lest den.
2 kommentarer:
Paal Bjelke Andersen står bak Attåt forlag, som ble lansert denne uken
.
– I rekken av idealistiske og småforlag må vel Attåt være både det minste og det mest idealistiske?
– Vi utgir små, håndlagde poesibøker i små opplag og distribuerer dem gjennom alternative kanaler. Noen går til litterære miljøer i Norden, andre til Calgary, New York, St. Petersburg og Paris. Noen få eksemplarer legges ut for salg, for eksempel i nettbokhandelen Audiatur. Det er planlagt 16 utgivelser i år.
– Du har internasjonale ambisjoner?
– Kanskje er det riktigere å si at forlaget allerede befinner meg i en internasjonal, flerspråklig kontekst. Dette er ikke et forsøk på å skape en slags forskjellsløs «verdenspoesi». En av de første utgivelsene: Ara Shirinyans Direct Plot (36 sider, hundre eksemplarer), består av 128 synopsis av Hollywoodfilmer, og illustrerer blant annet hvordan engelsk som internasjonalt fellesspråk reproduserer vestlige klisjeer om verden. Å gi ut den som en av de første bøkene er et forsøk på å skyte begrepet «internasjonal» i foten allerede i begynnelsen
– «Bøkene fås ved henvendelse», heter det i pressemeldingen?
– I prinsippet opererer forlaget innenfor en slags gaveøkonomi, ja. Men jeg må jo selge litt for å finansiere litt av produksjonsutgiftene. Blir henvendelsene mange nok vurderer jeg en abonnementsordning
– Hvem er leserne dine?
–Distribusjonsmåten betyr at bøkene først og fremst når ut til folk som skriver selv, som redigerer, eller som kunne tenke seg å bidra. Men jeg har hele tiden i bakhodet den attenåringen jeg selv var når jeg satt i Sandefjord og prøvde å orientere meg i det som ble skrevet. Jeg henvender meg i like stor grad til den typen lesere.
–I katalogen er opplesninger og happenings nummerert på samme måte som bøkene. Hvorfor?
– Mye av det mest interessante poetiske arbeidet i dag manifesterer seg utenfor boken: i tidsskrifter, festivaler, gallerirom. Boken er bare en av diktets mulige fremtredelsesformer; en opplesning kan få frem andre, like betydningsfulle kvaliteter ved en tekst enn en bok.
– Er du i opposisjon?
– Det er umulig å være i opposisjon til de norske ordningene, som vel er noen av de beste i verden. Samtidig fungerer forlaget definitivt som et statement i forhold til hvordan innkjøpsordningen og det litterære kretsløpet regulerer hva det er mulig å utgi i Norge. De siste årene har det, særlig når det gjelder poesi, oppstått en alternativ infrastruktur, med småforlag, festivaler og tidsskrifter, som ikke er sentralisert og nasjonal. Kritikken er imidlertid fortsatt veldig nasjonalt orientert, og har en smalere referanseramme enn mye av det som utgis og fremføres.
– En vanlig innvending er at prosjekter som dette gjør litteraturen hermetisk; litterært utilgjengelig og kulturelt selvtilstrekkelig?
– Uten prosjekter som dette hadde ikke denne litteraturen blitt gitt ut i Norge, deler av den ville ikke blitt skrevet i det hele tatt. Og jeg tror neppe noen vil kalle Shirinyans bok hermetisk etter å ha lest den.
Av Jon Kåre Time
hej hvor skal jeg sende texten om pippi til ? Hilsen brian larosche
Legg inn en kommentar